Savnet: Nordnorsk lederskap

Jeg savner et nordnorsk lederskap og en nordnorsk politisk stemme. For i hverdagen og når en regiondebatt drar seg til, blir omtrent alle «fylkifisert» og silo-tenkende. 

Joda, det er argumenter for og imot alle måter å organisere det midterste forvaltningsnivået på. Men vi må forvente at noen tør å ta utgangspunktet i en helhetlig nordnorsk tenkning, og sørger for at nordnorske politikere benker seg sammen; for blant annet å drøfte en fordeling av oppgaver og funksjoner i landsdelen.  

Klemt imellom 

Akkurat nå, rett før fylkeskommunene endelig formulerer og oversender sine råd til Regjeringen, ser jeg ingen som gjør det. Unntatt noen ordførere og næringslivsfolk i Hålogalandsregionen som formaner om ett Nord-Norge. Klemt mellom Bodø og Tromsø faller det dem, det vil si oss, naturlig. 

Generelt preges regiondebatten av at de fleste argumenterer ut fra det stedet man har sitt daglige virke. Dessuten stoler man ikke helt på politikere og beslutningstakere på den andre sida av den eldgamle amtsgrensa. 

Tillitsbristen er påtakelig. I mitt tidligere liv som avisredaktør i midten, med ståsted Narvik, ble jeg alltid fortalt de verste historiene om makta i Bodø når jeg var i Tromsø. Og vise versa. Ikke bare av politikere som har til oppgave å mene, men av byråkrater og saksbehandlere og av flinke folk innenfor akademia. Det var – og er - en ukultur. 

«Det hvite flagget» 

Som i andre nabokrangler, som mellom Mosjøen og Mo – Leknes og Svolvær – og Alta og Hammerfest, viser man alltid til de gangene da naboene svikten og var seg selv nok. 

Jeg spør, hvem heiser først «det hvite flagget» i den nordnorske dragkampen? Ikke ved å poste ei facebook-melding om at nå er vi på samme møte og smiler sammen et sted i Nord-Norge, eller ved å arrangere et politisk Agenda Nord-Norge, men ved konkret arbeid for tillitsbygging og utmeisling av felles strategi og aller viktigst; handlingsplaner. 

I Troms gjorde fylkesrådet det motsatte da de uten å samtale med naboen og de berørte proklamerte at de gjerne vil annektere deler av nordre Nordland, hvis de ikke oppnår sin primære vilje; én nordnorsk region. 

Fylkesrådet i Nordland reagerte med å si at det er Nordland som skal annektere land i Sør-Troms, og der mener man dessuten at Nordland er en utmerket alene-region. 

Tegner kart 

Det er liten tvil om at regionreformen skjer i gal rekkefølge. Regjeringen sier lite om oppgaver og fremtidig ansvar og myndighet. I stedet ber de fylkeskommunene om å tegne regionkart. Derfor krangler fylkene om hvor grensa skal, de hegner om eget territorium og tar gjerne litt fra naboen. Og de klarer ikke å etablere et samarbeidsklima eller en prosess som fører oss noe lenger. Endog selv om de tilhører samme parti. 

Jeg kjenner fylkesrådslederne i Nordland og Troms som dyktige og kunnskapsrike. Jeg heier på dem. Og spør: Vil dere inngå en skikkelig dialog og søke løfte debatten og Nord-Norge som helhet? Regjeringens frist er i ferd med å gå ut. Men det er en formalitet. Hvis fylkeslederne vil jobbe bedre med realitetene, vil nok også sentrale myndigheter imøtese det. 

God utviklingsaktør 

For oss «i midten» i Nord-Norge er i alle fall debatten om å flytte ei fylkesgrense noen mil hit eller dit meningsløs. Det er ikke noe bedre å være en ytterkant av Troms enn en ytterkant av Nordland. 

Vi kan være uenige i enkeltsaker, som vi definitivt er om videregående skoler. Men i det store bildet jobber Nordland fylkeskommune godt som utviklingsaktør også for Narvikregionen. Kanskje ville Troms gjort det samme. Men hva så?? 

Dragkampene mellom Bodø og Tromsø vil fortsette. 

Bodø, og kanskje Nordland, føler seg som taper i forsvarsdebatten, og som en taper fordi Oslo «bare ser Tromsø». Tromsø har attraksjonskraft – men glemmer den rausheten som skal prege en god storebror. Eksemplene er mange. 

Smitteeffekt 

Denne samfunns-dragkampen handler om mye mer enn fylkesrådsledere og ordførere. For vi ser en smitteeffekt, ovenfra og ned, og til flere sektorer. Mener en toppolitiker noe om naboen, preges gjerne organisasjonen av det samme. 

Og selv om f. eks en universitetsrektor skulle mene at hun eller han så hele landsdelen, er det langt fra sikkert at dekanen eller instituttledelsen tenkte likedan, for han eller hun vil hegne om «sine» og helst ha ansvaret for enda mer enn i dag. 

Alle som ikke er fylkeshovedsteder, eller ikke er størst, taper. Sentraliseringen tiltar. Også på grunn av nordnorske politikere som egentlig burde være opptatt av det motsatte, verdiskapingen i hele landsdelen. 

Det er høyst påkrevet med god nordnorsk politisk dialog og dernest politiske landsdels-tiltak.  Nordnorsk politisk lederskap må til!   

Roger Bergersen, Leder av Narvik Ap og næringslivsleder, på tvers av fylkesgrensa